Tekt & Bilder: Kriss Kaspersen

Det står ofte mye om hoggorm og faren ved hoggormbitt i mediene på vår og tidlig sommer - og i den anledning tenkte jeg at jeg skulle skrive denne artikkelen om hoggormbitt hos hunder. Her vil jeg forklare hva man skal se etter når uhellet først er ute, og samtidig gi noen tips om hva man gjøre for best å unngå dette.

 

Jeg har personlig erfaring med hoggormbitt både selv 2 ganger,  og hos hunden min Zelda da hun var 4 måneder, så jeg har fått litt erfaring på området. Jeg er hoggormentusiast på min hals siden tenårene, og begge bitt jeg har fått var 100% selvforskyldt, bare så det er sagt.

I 2021 var Gordon setteren min Zelda fire måneder, og hun var daglig med til arbeidsplassen min, som er et landlig småbruk i ytterkanten av Østmarka. Dette var i mars og våren var såvidt begynt å vise tegn til at den var på vei. Det hadde allerede vært en del snøsmelting og Zelda fartet rundt nysgjerrig og undersøkende som en valp skal være. Jeg hadde såvidt introdusert henne for jaktdressur og i en skråning litt ovenfor huset pleide vi å trene litt med en rypevinge. Her var jeg klar over at det sto en gammel furu hvor rotnettverket nedi berget utgjorde inngangen til en overvintringsplass for en liten gruppe hoggorm. Jeg hadde tidligere denne uka vært oppe å sjekket om det var hoggorm ute der uten positivt resultat. Denne dagen var skyfri og sola varmet godt. Jeg skulle videre fra jobb den dagen i et annet ærend, og lot valpen ligge ute å kose seg i sola etter treningen. Da vi skulle reise løftet jeg hun opp å plasserte hun i baksetet.

Etter 40 minutters kjøring jeg begynte å merke at hun var urolig. Jeg sakket ned farten for å sjekke hva det gjaldt da jeg oppdaget at hun siklet en del, jeg tenkte at hun kanskje var bilsyk så jeg svingte inn på en sidevei for å lufte henne og gi henne litt frisk luft. Det var da jeg oppdaget hevelsen på den ene siden av kjeven. Jeg skjønte umiddelbart hva som var skjedd å ringte en dyrlege min mor kjente godt, og som ikke holdt til for langt unna. Jeg forklarte at jeg har en 4 mnd gammel valp  som viser tydelig tegn på forgiftning etter bitt fra hoggorm,  med både lokal hevelse og nedadgående allmen tilstand. På det tidspunktet var hun veldig slapp og og ville bare ligge. Jeg spurte om han hadde antiserum på klinikken noe han bekreftet, og jeg avtalte at han skulle klargjøre for serum og væskebehandling, og at jeg var der om 40min.

Zelda med vanlig hodeform - og så 1-2 timer etter bitt

Ved ankomst ble valpen lagt på veterinærbordet og IV behandling ble umiddelbart startet for å bistå nyrene. Hoggormens gift påvirker vevet som igjen begynner å lekke plasma. Derfor er det veldig viktig at pasienten får væskebehandling raskt. Blodtrykket ble målt og var lavt så det ble iverksatt serumbehandling. Etter bare ti minutter kviknet valpen til, og ville ned fra bordet. Et tydelig tegn på effektivitet av antiserum. Serum behandling ble fortsatt og hun fikk totalt 4ml Vipera venom antitoxin og infusjonsvæske ila en time.
 
Valpen var sterkt medtatt men viste tydelige tegn på at den hadde det bedre. Nå hadde hevelsen spredd seg over store deler av den ene siden av hodet og nedover i halsen. Undersøkelsen viste til at hun har blitt bitt minst to ganger i fremre snuteparti men nedenfor selve snuten. Etter noen timer under observasjon tok jeg hun med meg hjem. De to første nettene slet hun med liggestilling pga smerter i hevelse området, noe jeg kjenner godt igjen fra egne bitt. Men hun var ellers ved godt mot. De neste dagene forflyttet hevelsene seg gradvis nedover mot halsen til de var helt borte på dag 6.

Her ser man Zelda under behandling - og 2 dager etter bitt.

Denne historien er ganske typisk for hoggormbitt hos hund i hals/hode område, både hvordan det oppstår og hvordan det ender. Det er mye løs hud i dette området som gjør at giften sprer seg mer utover i vevet og lokaliseres der. Ved bitt i labb f.eks vil det være lite vev og giften vil raskere spre seg oppover noe som er negativt.

Førstehjelp er å oppdage og forstå hva som har skjedd på et tidlig tidspunkt. Ved bitt i hoderegionen skal halsbånd/sele fjernes umiddelbart og hunden skal holdes i ro, og aller helst bæres til bil eller til nærmeste sted transport kan arrangeres. Tidlige tegn på forgiftning er slapphet, sikling, lokal hevelse og generell dårlig og uforklarlig allmentilstand. Dyrlege skal kontaktes umiddelbart og hunden skal inn til behandling så raskt som mulig. I de fleste tilfeller klarer hunden seg med kun væskebehandling.

NB!! Behandling hos veterinær er kostbart og blir enda mer kostbart ved bruk av serumbehandling, så forsikring er praktisk.

Zelda er i dag en frisk og rask hund, uten noen varige mèn etter sitt møte med hoggormen. Her på tur med matfar i Dividalen

Hvordan unngå bitt?

Hoggorm er aktiv på Østlandet fra midten av februar til oktober avhengig av vær og lokale forhold. Før båndtvangen inntreffer 1. April, bør man være obs på at det allerede kan være huggorm ute når snøen er smeltet. I typiske biotoper der man kan finne huggorm, så bør man ha god kontroll på hunden og ikke la den herje fritt i områder man kanskje tidligere har sett hoggorm. I inngjerdede hager som ligger landlig til, og der der hunden løper fritt, bør man passe på og ha det åpent og velstelt, ikke samle skrot, kvisthauger, ved eller andre ting i stabler som både huggorm og dens byttedyr kan finne attraktivt som tilholdssted eller jaktmark.

Når båndtvang inntreffer, skal hunden være under kontroll. Løs langline er ikke kontroll. Når du går med hunden i områder du vet det er observert huggorm, så bruk synet hyppig foran hunden på veien du går. Grusveier som deler skog, vann, lyngheier, jorder og åkere er typiske steder huggorm kan krysse og ofte påtreffes solende tidlig på varme vår og sommerdager. Ved bruke synet aktivt og ha god kontroll på hunden, kan du oppdage faren før hunden utviser nysgjerriget for huggormen, og dermed unngå en lite hyggelig opplevelse for både hund og eier.