Hoggormen er den eneste giftslangen i Skandinavia og finnes nesten i hele Norge, fra Lindesnes i sør og opp til Saltfjellet i Nord. Den trives best fra kysten og opp til ca 1000 meters høyde, men det finnes observasjoner opp til rundt 1300 meter over havet.
Vipera berus er det vitenskaplige navnet på vår hoggorm - en art som har en ekstrem utbredelse og finnes i hele Europa og så langt borte som Øst-Asia. Det finnes i dag 3 anerkjente underarter.
Beskrivelse
Hoggormen er en slange med en relativt tykk kropp. Voksne individer blir vanligvis 60cm lange totalt, inkludert hale. De største individene, over 90cm, finnes i Skandinavia - men det er uhyre sjelden hoggorm når denne lengden. Vekt på voksne hoggorm varier fra 50 gram til omtrent 180 gram. Hunnene blir større enn hannene.
Hodet til en hoggorm er forholdsvis stort og klart skilt fra kroppen. Hoggormen har mange mindre skjell på toppen av hodet.
Øyet er relativt stort, og vanligvis rødoransj med vertikal sort pupill.
Farge og mønster varierer, fra meget lyse eksemplarer med små, ufullstendige, mørke dorsale tverrstriper til helt brune med svake eller tydelige, mørkere brune markeringer, og videre til melanistiske individer som er helt mørke og mangler noen synlig sikksakk på ryggen. Imidlertid har de fleste en slags sikksakk-mønster nedover hele lengden av kroppen og halen. Hodet har vanligvis en tydelig mørk V eller X på toppen. En mørk stripe løper fra øyet til nakken og fortsetter som en serie av flekker sidene.
Skjellene til hoggormen har en ganske tydlig kjøl på midten.
Uvanlig for de fleste slanger er det ofte mulig å skille kjønnene ved farge hos hoggorm. Hunner er vanligvis brunlige med mørkebrune markeringer, mens hannene er rent grå med svarte markeringer. Basisfargen hos hannene vil ofte være litt lysere enn hos hunnene, slik at det svarte sikksakk-mønsteret er tydligere med mer kontrast.
Merk at om våren når hannene kommer ut av dvalen, så vil også de har en brunlig grunnfarge frem til skifte ham rett før parringstiden i april/mai.
Over ser man en hoggormhann fotografert før og etter det første hamskiftet på våren. Først fotografert i midten av mars, så i slutten av april.
Utbredelse og habitat
Hoggormen (Vipera berus) har et enormt utbredelsesområde. Den finnes over hele den Eurasiatiske-landmassen; fra nordvestlige Europa (Storbritannia, Belgia, Nederland, Skandinavia, Tyskland, Frankrike) over sørlige Europa (Italia, Serbia, Albania, Kroatia, Montenegro, Bosnia-Hercegovina, Nord-Makedonia, Bulgaria og nordlige Hellas) og østlige Europa til nord for Polarsirkelen (i Sverige), samt Russland til Stillehavet, Sakhalin-øyene, Nord-Korea, nordlige Mongolia og nordlige Kina. Den finnes lenger nord enn noen annen slangeart.. og har den største utbredelsen av noe reptil i verden.
I Skandinavia er hoggormen en av bare tre naturlig forekommende slangearter, og den eneste av dem som er giftg. De to andre er slettnsok (Coronella austriaca) og buorm (Natrix natrix)
Tilstrekkelig kompleksitet i habitatet er en avgjørende forutsetning for tilstedeværelsen av denne arten, for å støtte ulike atferder som soling, leting etter føde og overvintring, samt for å tilby beskyttelse mot rovdyr og menneskelig forstyrrelse. Den finnes i ulike habitater; inkludert kalkholdige åser, steinete skråninger, myrer, sandheier, enger, skogkanter, solrike glenner og lysninger, buskete skråninger og hekker, avfallsplasser, kystdyner og steinbrudd. Den vil bevege seg inn i våtmarker hvis tørt terreng er tilgjengelig i nærheten, og kan derfor finnes på breddene av bekker, innsjøer og dammer.
Adferd
Hoggormen er som andre slanger og øgler vekselvarme, som betyr at de varmes opp av omgivelsene (lufttemperatur, solstråling og varme fra bakken). Når det er kaldt vil de derfor ha tregere bevegelser.
Arten er hovedsaklig en dagaktiv art, spesielt i de nordlige delene av sitt utbredelsesområde. Den er hovedsaklig en bakkelevende art, men er kjent for å klatre opp i skråninger og opp i lave busker for å sole seg, eller søke bytte.
Hoggormen er vanligvis ikke aggresiv, men pleier å være ganske sky og biter bare de er truet eller skremt. Mennesker blir som regel bare bitt etter å tråkket eller tatt på dem. Vanligvis vil de forsvinne inn i vegetasjonen ved antydning til fare, men vil returnere igjen når faren er over, ofte til akuratt det samme stedet. Av og til vil enkelte individer avsløre sin tilstedeværelse med en høy og vedvarende hvesing, antagelig for å skremme potensielle angripere. Når en hoggorm føler seg truet, trekker den fremste del av kroppen inn i en S-form for å forberede seg på å bite om nødvendig.
Denne arten er tilpasset et kaldt klima, og går i dvale om vinteren. I Norge varer denne dvaleperioden fra oktober/november til februar/mars, alt etter hvor i landet det er.
Ernæring
Dietten til hoggormen består hovedsakelig av små pattedyr, som mus, rotter, markmus og spissmus, samt øgler. Noen ganger tar de også stålorm. Hoggormer spiser også amfibier, som frosker og salamandere. Det er også rapportert at de spiser fugler, spesielt fugleunger og til og med egg, som de kan klatre opp i busker og kratt for å få tak i. Generelt varierer dietten avhengig av området de befinner seg i. Unge hoggormer spiser ofte unge pattedyr, små øgler og frosker, samt mark og edderkopper.
Reproduksjon
I Norge skjer paringen som regel i månedsskiftet april/mai. Parring har også blitt observert i juni og til og med tidlig i oktober, men det er ikke kjent om denne høstens parring resulterer i noen avkom. Hunnene yngler ofte en gang hvert annet år, eller en gang hvert tredje år, hvis sesongene er korte og klimaet ikke er gunstig.
Hanner finner hunner ved å følge duftstiene deres, noen ganger spore dem hundrevis av meter om dagen. Hvis en hunn blir funnet og deretter flykter, følger hannen etter. Frieri innebærer side-ved-side parallell "flytende" oppførsel, tungeflikking langs ryggen og opphisset surring av halen. Par holder seg sammen i en eller to dager etter parring. Hannene jager bort sine rivaler og deltar i kamp. Ofte starter dette også med den nevnte flytende oppførselen før den kulminerer i den dramatiske 'hoggorm-dansen'. I denne akten konfronterer hannene hverandre, hever den fremre delen av kroppen vertikalt, gjør svaiende bevegelser og forsøk å dytte hverandre i bakken. Dette gjentas til en av de to blir utslitt og kryper av gårde for å finne en annen motagelig hunn. Det er ikke registrert noen biting under disse kampene.
Hunnene føder vanligvis i august , men noen ganger så tidlig som i juli, eller så sent som i september. Kullene varierer i størrelse fra 3 til 20. Ungene blir vanligvis født innkapslet i en gjennomsiktig sekk som de må frigjøre seg fra. Noen ganger lykkes de i å frigjøre seg fra denne membranen mens de fortsatt er inne i hunnen.
Nyfødte måler 14 til 23 cm i total lengde , med en gjennomsnittlig totallengde på 17 cm . De er født med et fullt funksjonelt giftapparat og en reservetilførsel av eggeplomme i kroppen. De skifter ham for første gang innen en dag eller to. Hunnene ser ikke ut til å være særlig interessert i avkommet, men ungene har blitt observert å forbli i nærheten av mødrene sine i flere dager etter fødselen.
Gift og bitt
Alle hoggormarter har to hule gifttenner forrest i kjeven, disse er hengslede og ligger bakover mot ganen når de ikke er i bruk. De ligger da beskyttet inne i en hudslire. Giften er lagret i giftkjertlene som ligger i nakken, en på hver side. Fra giftkjertlene føres de frem til tannspissene via en kanel i overkjeven og tynne rør i tennene.
Giften hos hoggormen er en blanding av ulike enzymer og polypeptider og har som funksjon å immobilisere byttet.
Hoggormen (Vipera berus) regnes relativt sett ikke som en farlig hoggorm-art, men bitt skal aldri undervurderes. Ved bitt på barn og eldre skal man alltid oppsøke helsepersonell. Symptomene vil variere ved mengden gift injisert, kroppsvekt og fysisk form.
Lokale symptomer inkluderer umiddelbare og intense smerter, etterfulgt av hevelse og blodrød misfarging er vanlig. Hevelsen kan spre seg og omfatte hele lemmet, og i noen tilfeller hele kroppen. Hevelsen er typisk bløtaktig og overflatisk. Blemmedannalse og affeksjon av lymfekar- og kjertler kan forekomme.
Systemiske symptomer; Magesmerter, brekninger og diare er vanlig. Sirkulasjonsproblemer som blodtrykksfall, takykardi (forhøyet puls), sjokk og EKG-forandringer kan forekomme. Lungeødem kan forekomme, spesielt på barn som har hatt kraftige lokalsymptomer (ødem, blå/rød misfarging av hud)
Ved bitt bør man følge det nasjonale rådgivnings- og kompetanseorganet Giftinformasjonens veiledning.
Freding
Hoggormen er i likhet med alle dyr i norsk natur fredet etter viltloven
